Felix Peikli: Oslo-jazzens rebell
Foto: Tom Pike
Vi i Mer av Oslo er nok ikke de eneste som savner å kunne kose oss med bra musikk og gode venner på Oslos utesteder. Mens vi venter på noe godt (og i hvert fall ikke forgjeves), bestemte vi oss for å slå av en prat med den ellers nokså travle musikkuratoren for Glub Gustav: jazzklarinettisten Felix Peikli! Hvordan takler en musiker og artist å være «innestengt» i Oslo, spesielt etter ti spennende år i New York – metropolen som aldri sover?
Du har kanskje fått med deg da vi skrev om fredagsjazzkveldene i det som må være Oslos hippeste jazzklubb; Amerikalinjens Club Gustav? Gleden, som kastet seg over oss da den New York-inspirerte klubben i Oslos smørøye kunne gjenåpne dørene sine midt i pandemien, varte dessverre ikke lenge. Nye restriksjoner måtte til. Igjen er vi nødt til å telle dagene frem til Oslos musikkelskere vil kunne slå seg løs til tradisjonelle jazztoner i byens stiligste underetasje.
Felix, den oslofødte globetrotteren og etablerte jazzmusikeren, har i årevis pendlet mellom hjembyen Oslo og sitt andre hjem, New York. For ikke å glemme en rekke regelmessige konsertstopp verden over! Med bachelorgrad fra Berklee, den verdenskjente jazzklubben Blue Note på CV-en, og til og med et eget jazzorkester i Norge, er det vanskelig å tro at det er en fersk 30-åring vi skal møte.
En ting ble tydelig i løpet av den lange praten vår: Jazz er ikke bare en sjanger, men en innstilling til livet, som vi uavhengig av musikkpreferanser kan lære mye av.
“Jeg føler at jazz alltid har fungert som en slags global trøst i vanskelige tider.”
Fra sjelden hobby til storsuksess
Vi møttes en regnværsdag på Amerikalinjens Atlas Brasserie & Café, som kan skryte på seg utsikt over Oslos unntaksvis rolige «Times Square»; Jernbanetorget. Til tross for god avstand mellom oss, ble den ene planlagte koppen med te raskt til en kopp til, og så en til – til både klokken og rumlingen i magen avslørte at det hadde gått hele tre timer. For når to pratsomme musikknerder får snakket om hver sin store lidenskap, føles den nødvendige avstanden plutselig mindre. Som for musikere flest, startet Felix’ musikkreise mot å bli Norges «King Clarinet» tidlig.
– Jeg var vel 12-13 år og hørte mye på CD-ene til Benny Goodman (amerikansk klarinettist, journ.anm.). På den tiden handlet alt om Benny Goodman. Det er nemlig ikke mange på verdensbasis som driver med klarinett. De internasjonale jazznavnene blant klarinettister kan du kanskje telle på en hånd, legger han til.
Da tiden for studier var inne, avla Felix en bachelor i performance fra et verdensledende musikk-college, Berklee i Boston, før han begynte på masteren på Manhattan School of Music. Det tok ikke lang tid før han skulle bli nødt til å finne frem rebellen i seg.
– Jeg droppet masteren etter tre uker, flyttet til NYC, og spilte inn debutalbum. Jeg var i slaget da, med turné første semesteret på masteren, forteller han med glimt i øyet.
For en som er født og oppvokst i Oslo – hvordan var det å bli en Newyorker?
– Det første New York lærte meg, var at det er så mange folk – så mange bra folk – der, at hvis du skal få til noe, så må du tilspisse deg ekstremt. Du kan ikke fokusere på ti forskjellige ting samtidig. Tradisjon er veldig viktig for meg, og jazz er jo opprinnelig amerikansk folkemusikk med en lang tradisjon. Ved å sette meg inn i epoken, livene og atmosfæren til legender som Benny Goodman eller Ray Charles, for eksempel, kan jeg bruke den samme energien til å skape noe eget. Jeg prøver ikke å etterligne de. Med andre ord tar jeg utgangspunkt i de samme byggeklossene som de hadde, men på min måte.
“Vi har kjempetalentfulle musikere her hjemme, og Oslofolk fortjener å ha et sånt tilbud, synes jeg.”
«I did it my way»
Etter en rekke aktive år i The Big Apple, var det på tide å vende nesen hjemover til Oslo, der Felix følte at han kunne satse på en større bredde i sine musikkprosjekter. Han avslører at jazzmiljøet har forandret seg ekstremt gjennom årene, spesielt i Norge. Det har kommet nyere jazzgrener, som ifølge ham ikke tar særlig hensyn til de grunnleggende verdiene til den tradisjonelle amerikanske jazzen.
Er du litt mindre kjent med jazz er sannsynligheten stor for at det du tenker er jazz, er nyere eksperimentell musikk, eller frijazz. Gjennom sitt virke og Club Gustav har Felix derfor satt i gang en slags misjon: Å gi det norske publikum mulighet til å bli kjent med den melodiske, tradisjonelle jazzen, som du kan synge, danse og trampe til. Sammen med en rekke andre jazzartister, serverer Felix publikummet sine egne arrangementer av jazzmusikk av høy kvalitet, men med trøkk og høy partyfaktor.
– Det er viktig for oss å holde en klar posisjon på hva jazz er her, og sette fokus på de forskjellige legendene i jazz. Vi har kjempetalentfulle musikere her hjemme, og Oslofolk fortjener å ha et sånt tilbud, synes jeg. I Harlem, for eksempel, begynte folk å snakke ekstremt høyt hvis showet ikke var bra eller underholdende nok. Man må fenge publikum og lede det gjennom kvelden. Symbiosen mellom publikummet og scenen er kjempeviktig, understreker han bestemt.
Hvordan har bransjen i Norge tatt deg imot? Føler du at du skiller deg ut med tanke på livet du har levd til nå?
– Jeg tenker ikke så mye på hvordan jeg fremstår i Norge. Jeg tenker at hvis du har en viss filosofi og måte å handle på, er tydelig på det du ønsker og målene du setter deg, så tiltrekker du deg likesinnede folk. Jeg ser på jazzmiljøet som en stor familie. Selvfølgelig er det konkurranse i miljøet også her hjemme, men med de beste intensjoner. Suksess for én er suksess for andre.
“Da jeg flyttet tilbake til Oslo, føltes det som om Frodo Baggins bodde her, så jeg måtte ha et sentralt sted å bo.”
Fra New York til Tigerstaden
Det må ha vært litt av en overgang å komme tilbake til Oslo etter å ha bodd i The Big Apple, skulle man tro?
– Det å bo i New York er ekstremt vanvittig og kult! Jeg har levd mesteparten av mitt voksne liv i USA – i ti år. I starten, da jeg flyttet tilbake til Oslo, føltes det som om Frodo Baggins (hobbiten fra Ringenes Herre, journ.anm.) bodde her, så jeg måtte ha et sentralt sted å bo. Ler. Alt på Finn.no var liksom en stille og rolig bygård hvor du kunne trekke deg tilbake. «Nei, nei, nei, jeg må ha liv», tenkte jeg, og flyttet omtrent rett i krysset på Majorstuen, sier han lattermildt.
Synes du at den amerikanske stå-på-mentaliteten har endret deg som person?
– New York-mentaliteten har vært en ressurs, synes jeg. Den har rensket tankegangen min litt. Når det er sagt, er det vanskelig å se seg selv utenfra. Men det gir et annet perspektiv å se kulturen sin gjennom en andres øyne, og ta med lærdommen hjem. Musikken er blant annet med på å få folk til å forstå andres perspektiv. Det er en av de største verdiene med det vi gjør. Jeg synes det er en artists oppgave å skildre verden med de erfaringene en har.
Det er ingen tvil om at pandemien har satt sine spor på kulturlivet. Hvordan takler du dagens situasjon?
– Ingen så covid-19 komme. Jeg trodde faktisk at dette skulle bli det beste året så langt, og hadde blant annet planer om Singapore-turné.
Felix sin positive innstilling til livet og kjærlighet for menneskeheten er en slags rød tråd i hele samtalen. Optimismen som skinner gjennom, har han klart å beholde; til tross for sjokket som fulgte med alt av restriksjoner.
– Selvfølgelig ble jeg frustrert, men sånn er det jo for alle. Vi er i samme båt. Det er viktig å omstille seg fort, og etter ti år i New York lærer man å kjenne på motgang. Club Gustav var kuttet ned på grunn av pandemien, så vi kjørte livestream-konserter. Sånn er showbiz – ting skjer ikke som forventet.
Idet han utdyper sine betraktninger om livet og musikken, vekker Felix plutselig en slags indre filosof til live. Det er ingen tvil om at det er en iboende genuin kunstnersjel som har satt sitt preg på den eksepsjonelle musikeren.
– Jeg føler at jazz alltid har fungert som en slags global trøst i vanskelige tider. Tenk på Den store depresjonen, for eksempel, eller musikklegendene som Ella Fitzgerald og Frank Sinatra, som møtte mye motstand. Også blues (en musikkform som jazzsjangeren har hentet visse elementer fra, journ.anm.) er et slags syn på livet. Det handler om aksept for hverdagen, selv om livet kan være tragisk og trist. Man bruker motgangen til å selv bli et bedre menneske, og løfter andre mennesker opp via positivitet i musikken. Sinatra synger så fint om det i My Way – hvordan man overkommer hindringene i livet, og kommer sterkere ut av det på den andre siden.
“Jeg er veldig takknemlig for å være i Oslo, og ikke minst for dugnadsånden man har sett gjennom pandemien.”
Oslo som treningsarena
Musikk er åpenbart en viktig del av livet ditt, både profesjonelt og spirituelt. Hvordan kobler du av i disse tider, mens musikken er satt litt på vent?
– Én av mine hobbyer er å være på treningsstudio og løpe lange turer. Jeg har løpt mye, noe jeg også pleide å gjøre i New York. Jeg har løpt en del langs Majorstua og opp til Lysaker for å se byen, og til Nordstrand for å besøke bestefar. Jeg har også løpt halvmaraton fra Lillestrøm til Oslo, forteller han rolig, som om det var verdens største bagatell.
Har du noen favorittsteder i byen du er spesielt stolt av etter å ha tilbrakt noen år i utlandet?
– Jeg synes Oslo er en helt fantastisk by. En by som er ekstremt liten, men har alt. Jeg føler ikke at jeg mangler noe her. Det som er ekstremt bra med Oslo er at det bor folk her som liker å gå ut – uteliv, byliv, dra på konserter, og så videre. Og så er det veldig enkelt å komme seg til Gardermoen hvis man skal et annet sted. Jeg elsker at marka er så nærme, med gode muligheter for skiturer og mye mer. På sommeren trives jeg veldig på Huk, det er liksom mitt badested. Jeg løper ut dit, tar med en engangsgrill, og er der hele dagen. Super nice.
Til slutt, er det noe du ønsker å si til Mer av Oslos trofaste følgere?
– Jeg er veldig takknemlig for å være i Oslo, og ikke minst for dugnadsånden man har sett gjennom pandemien. Ånden i samfunnet kommer virkelig fram i disse tider – det at vi er et samfunn som vil det beste for folk. Jeg har aldri tatt musikk for gitt, men i disse tider har det blitt enda klarere for meg hvor mye musikk betyr for meg. Jeg er sikker på at jeg snakker for mange når jeg sier hvor viktig kultur og musikk er; ikke bare for oss artister, men også for publikum. Vi trenger dem, og de trenger oss. Det er en usynlig forbindelse der, som er viktig. Selv om vi kan føle oss ensomme, står vi samlet om dette her. Jeg håper den dugnadsånden og lærdommen vi har fått av korona, er noe vi ikke glemmer så fort, konkluderer han med.
Vi sier oss enige i at musikk, uavhengig av sjanger, har en uerstattelig evne til å forene, glede, trøste, og gi liv selv til de mørkeste dagene. Vi krysser fingrene for at dørene til Club Gustav åpner igjen snart, for da blir det fest!
Følg med her for å få med deg neste Friday Night Jazz etter hvert. Ble du nysgjerrig på hva Felix driver med for tiden, kan du følge ham på Instagram-siden @kingclarinet. Kanskje finner du noen tidligere opptredener å drømme deg bort med?
📍Club Gustav: Jernbanetorget 2